Psykosyntesen ble grunnlagt på
begynnelsen av 1900-tallet av den italienske legen og psykiateren Roberto
Assagioli (1888-1974), tidligere elev hos Sigmund Freud.
Assagioli ønsket å se sine klienter
som, i utgangspunktet, friske individer som tidvis fungerer dårligere. Han
syntes psykoanalysen var begrensende og konsentrerte seg altfor mye om det syke
i mennesket. Assagiolis mål ble å skape en psykoterapi – en livsholdning – som
skulle omfatte hele mennesket, en psykologi som var til praktisk nytte for
mennesker i deres søken etter et bedre liv.
De fleste fagmiljøer er i dag enige om at kropp og psyke hører nøye sammen. Mennesker utgjør et hele. Dette er en grunnleggende tanke i Psykosyntesen. Mennesket er et samspill av kropp, sjel, følelser og tanker. Når de ulike elementene motarbeider hverandre, kan vi oppleve frustrasjon, begrensninger og hindringer. Sentralt i psykosyntesen er arbeidet med å integrere alle egenskaper og funksjoner slik at vi kan bli en
fungerende helhet. Således vil vi oppnå større balanse og harmoni i livet vårt.
Viljen er en avgjørende faktor for vekst og
utvikling. Viljens funksjon er å bestemme hva som skal gjøres og bruke de nødvendige ressurser for å virkeliggjøre dette til oppgaven er gjort. Assagioli mente at det ligger et
enormt, urealisert potensial i menneskets egen vilje. Viljekraft gir liv og endrer vårt selvbilde. Den gir kraft til å velge og til å skape forandring i både oss selv og omgivelsene.
Ved å bli bevisst mangfoldet av indre og ytre elementer i vårt liv, kan vi stå sterkere og tryggere i oss selv. Sammen med andre. Større selvinnsikt gjør at vi kan erstatte begrensende atferd med en positiv, ressursfylt og mer ønskelig atferd. Slik kan vi handle bedre og oppnå det vi selv virkelig ønsker og vil.
